Adaptasjon

Når vi leser bok, havner vi i vår egen verden og vi kan drømme oss bort i flere timer om vi leser boka selv, eller lytter til noen som leser høyt. Mange populære bøker har blitt filmatisert, og da får personer som ikke er så glad i å lese bøker også være med på eventyret. Likevel er det mange som leser både boka og ser filmen, og det kan åpne for både positive og negative overraskelser, da noen stiller seg mer kritisk til filmen før de har sett den. Ei bok kan aldri bli filmatisert til punkt å prikke, men mange bøker som har blitt gjort om til film har fått stor publikumssuksess. Ta f. eks Ringenes Herre og Harry Potter. Dette er begge to verk som har tatt verden med storm både som bok og som film.

Jeg skal ta for meg bøkene Charlie og sjokoladefabrikken og Matilda av Roald Dahl, der hvor jeg skal se på adaptasjon.

Når en tekst blir tilpassa og lagd til rette for et nytt medium, blir teksten adaptert til det nye mediet. Resultatet av det kaller vi adaptasjon. Altså, overgangen fra bok til film, som jeg har valgt. Det finnes andre måter å adaptere, f. eks spill til film.

Matilda:

Er en liten begavet jente som blir født inn i en familie hvor hun ikke passer inn. Foreldrene hennes og broren hennes bryr seg lite om henne. Matilda er alene hjemme hver dag, fordi foreldrene er på jobb. Hun lærer seg raskt å lese. Før hun begynte på skolen hadde hun lest igjennom alle bladene de hadde i huset og barnebøkene på biblioteket. Da hun endelig får begynne på skolen, har hun en forferdelig rektor som heter Miss Trunchbull. Miss Trunchbull hater barn og respekterer dem ikke. Frøken Honey er læreren til Matilda, og er kjempesnill med alle elevene. Til slutt tar Matilda hevn på miss Trunchbull, og det hele ender med at foreldrene til Matilda må flykte fra politiet. Matilda blir adoptert av frøken Honey, og de flytter sammen i frøken Honeys hus, hvor de lever lykkelig i alle sine dager.

Både filmen og boka spiller mye på at den gode siden alltid vinner. Kort sakt; er man snill går det bra, mens de som er slem ikke får en like lykkelig slutt.
Roald Dahl skriver i begynnelsen av boken om foreldre som elsker sine barn uansett hvor ufyselige de er, og det er jo slik man skal tenke og opptre etter. Så introduserer Dahl oss til ekteparet Wormwood, og de tenker og opptrer helt motsatt, selv om de har to barn selv, sønnen Michael og datteren Matilda. Regissøren Danny DeVito i filmen Matilda har vært veldig flink i å få fram hvor ufyselige, sinte og ufølsomme foreldrene til Matilda er ovenfor unger og spesielt deres egne unger. F. eks når Matilda er nyfødt og faren skal hente henne på sykehuset, så holder han kurven med henne i, opp ned. Det er et tydelig tegn på at faren har lite interesse for Matilda.
I boken for å illustrere det, blir det skrevet ”ekteparet Wormwood så med stor glede fram til den dagen de kunne plukke opp den lille datteren sin og knipse henne vekk, fortrinnsvis så langt vekk at hun havnet i neste fylke eller kanskje enda lengre bort.” Tidlig blir vi informert at disse foreldrene ikke burde ha vært det.

Regissøren har vært flink å følge opp boken på mange ting. Som sagt, så kan ikke en film følge en bok helt nøyaktig. De har endret litt på forskjellige hendelser for å gjøre filmer mer komplett. F. eks i boken så er det et kapittel som heter ”hatten og superlimet”, og I boken går Matilda og henter hatten, smører superlimet på innsiden av hatten og henger hatten tilbake på stokken der hun hentet den. Og når faren da tar den på seg, blir den limt fast på hodet. Videre er handlingen på jobb. Mens vi filmen har de valgt at dette skjer på bruktbilforretningen der hvor faren jobber. Poenget er at matilda er lei av at faren jukset for og tjen penger.

Matilda har superkrefter og i boken blir de beskrevet slik; ”Elektrisitet begynte å strømme gjennom henne inne i hode ganske snart, og så samlet den seg bak øynene, helt til øynene ble varme og millioner tynne, usynlige hender begynte å bevege seg akkurat som små gnister mot sigaren”. I filmen har vi en scene hvor Matilda prøver å velte et vannglass på rektor Trunchbull. . Like før det velter ser vi Matildas konsentrerte øyne i et ultranært bilde, noe som fremhever ekstra godt at det er gjennom øynene hun sender signaler mot glasset.

Når det gjelder personene i boken til film, har de klart å framstille alle på den måten man oppfatter dem i boken. De har brukt fugleperspektiv for å få ho matilda til og virk mindreverdig og froskeperspektiv for å få Miss Trunchbull til å virke større og i maktposisjon.

Trunchbull blir fremstilt slik i boken:

”Frøken Trunchbull, overlæreren, derimot, var helt annerledes. Hun var en terrorist av virkelig format, et grufullt, hensynsløst monster som skremte vettet av både elevene og lærerne.

I filmen har de brukt virkemidler som froskeperspektiv for å gjøre Trunchbull større, noe som gjør at de som ser på føler seg mindre. Slik hun blir beskrevet i boken, er helt lik i filmen. Samme klær, dialog, høylytt og hensynsløs.

Filmen ender som i boken. Faren får som fortjent og blir endelig tatt for bruktbilforretningen sin, slik at de må rømme og Matilda blir adoptert av frøken Honey.
Regissør Danny DeVito har klart det ganske bra og han har så klart endret på en del ting, men som var nødvendig for å skape en morsom og spennende barnefilm.

Charlie og sjokoladefabrikken

Boken handler om en liten gutt som lever i fattige kår, og sammen med fire andre barn fra forskjellige bakgrunner, følger de Willy Wonka gjennom sjokoladefabrikken hans. En etter en forsvinner barna til vi til slutt står igjen med det minst råttne barnet, vårt helt Charlie Bucket. Både boka og filmen spiller mye på oppdragelse og viser barna at man ikke vinner noe ved å være grådig, selvopptatt, eller bortskjemt.

I Charlie og sjokoladefabrikken er begynnelsen i boka og i filmen vidt forskjellige, da boken heller mer mot barn, mens filmen er ment for personer i alle aldere. Både i filmen og i boka blir fortellingen fortalt av en forteller. Når man ser film følger man med både øyne og ører, mens man må danne sine egne bilder inni hode når man leser bok. Selv om filmen også har forteller, er det ikke nødvendig å fortelle at Charlie går bortover en vei, da det er noe man får med seg visuelt.

I boka får vi hele hendelsen av det første møte med Willy Wonka beskrevet i detalj: ”Og så dyktig han så ut til å være! Så kvikk og spill levende! Hele tiden gjorde han noen små, lynfort bevegelser med hode, la det snart til den ene siden, snart til den andre siden mens han betraktet alle med de klare, tindrende øynene.”. Filmens møte spiller mer på underholdning da et dukketeater med sang introduserer Willy Wonka. Som tidligere nevnt bruker film helt andre virkemidler enn ei bok, og det er større krav for å klare å holde seernes oppmerksomhet gjennom hele filmen, enn det er i ei bok.

Willy Wonka er en av de viktigste karakterene i både boka og filmen. Likevell har regisøren

av filmen, Tim Burton,valgt å fremstille Willy Wonka på en helt annen måte en orginalen av

Roald Dahl. Bokas verson er en ivrig liten mann som hopper av glede for å vise barna

rundt i fabrikken sin. I filmen er Wonka fremstilt som mer sarkastisk og ikke veldig

menneskevant. Han kan nok virke litt fjern i boka også, men det er blitt framstilt på en

synligere måte i filmen. Virkemidler som tilbakeblikk fra barndommen, måten han snakker på og at han må bruke huskelapper for å vite hva han skal si, kan få oss til å se på han som sær og ikke helt normal. For å få frem en karakters personlighet i ei bok må det mye mer beskrivelse til, og man bruker kanskje flere sider på å beskrive utseende og personens

væremåte. I film blir ikke utseende av en person eller et landskap beskrevet i detaljer, da man

fanger dette opp med øynene i løpet av få sekunder.
Sangene: De fleste forstår nok at sangene blir mer underholdene i filmen enn i boka, der det kun står nedskrevet en tekst og ingen melodi. Sangene i filmen, som er fremført av umpa-lumpafolket, blir mer helhetlig.

Bortsett fra Willy Wonka, har regissøren klart å framstille personen i boken ganske bra over til film. Som boken, er det mye overdrivelse og de holder ingenting tilbake i filmen heller. Et godt eks. er Augustus Gloop og beskrive slik i boken:

”Bildet viste en ni år gammel gutt som var så kolossalt fet at han så ut som om han var blitt pumpet opp med en kraftig pumpe. Store, slappe fettvalkeer bulet ut overalt på kroppen hans, og ansiktet var som en diger deigklump med to små, grådige, ripsrøde øyne som stirret mysende ut over verden.”

Og det er nøyaktig det man får se på filmen. Intet annet enn en feit gutt som spiser alt for mye feit mat og er grådig.

Slutten er litt annerledes i filmen enn i boken. I boken får vi aldri se hva som skjer, men vi får vite at de skal flytte og kommer til å få et bedre liv med mye mat. I filmen ser vi at det råtne huset de bor i er nå inne i sjokoladefabrikken og de spiser nydelig og god mat.
Kort oppsummert er denne filmen veldig bra når det gjelder adaptasjon. Her er det også små ting som ikke er helt det samme i boken, som. F eks willy wonka og noen små episoder, men selv mener jeg at det ikke har noe betydning for filmen.

HENRIK WERGELAND

Henrik Wergeland var en av Norges fremste diktere på 1800-tallet, og var en sentral forkjemper for det norske språket. Han ble født i Kristiansand i for knappe 200 år siden der han levde sine barndomsår. Wergelands store lidenskap var allerede i ung alder diktningen, men han forstod raskt at dette kom til å bli en utfordring i en by som Kristiansand, og flyttet derfor til Kristiania for å studere teologi og tok i 1829 eksamen.I sine unge år ble Wergeland stadig forelsket, men kjærligheten ble sjelden gjengjeldt og nettopp disse håpløse forelskelsene ble en stor inspirasjonskilde for Wergelands videre diktning. I 1839 fant han endelig sitt livs store kjærlighet i Amalie Sophie Bekkevold, datteren til fergemannen Wergeland leide båtplass hos. Deres kjærlighet var intens og sterk, men etter knappe 4 år som ektepar måtte Wergeland i 1943 gi tapt for tuberkulose.I sine leveår tjente ikke Wergeland nok på diktningen sin til å leve av det, han prøvde derfor å få seg jobb som prest, på grunnlag av sine studier innenfor teologi. Dette skulle derimot vise seg å bli vanskelig, grunnet kirkens strenge retningslinjer.Henrik Wergeland var en svært kreativ og fritenkende person. Har var også en svært handlekraftig mann, og var ikke redd for å gi alt i saker han virkelig brant for. Han var engasjert i folkeopplysning og en svært aktiv nasjonalist. Han så på 17.mai feiringen som en meget viktig dag for det norske folket og vi kan nok takke han for mye av det som vi den dag i dag ser på som den tradisjonelle 17. mai feiringen.Henrik Wergeland betraktes som en av Norges største og viktigste dikter og lyriker. Noe som er spesielt med hans dikt er at strofene er ganske lange og inneholder ofte enderim. I motsetning til Welhaven er diktene til Wergeland ikke så beskrivende, men samtidig så skjer det mye mer i Wergelands dikt.Etter unionsoppløsningen med Danmark, oppstod det en språkstrid i Norge. Det norske folk hadde forskjellige meninger om hvordan det norske språket skulle være videre. Noen mente at vi skulle ha et eget språk, mens andre mente at vi skulle holde på det danske skriftspråket.Henrik Wergeland var en av de som ville fornye, han mente at et selvstendig land som Norge burde ha et eget språk. Det norske skriftspråket skulle være så likt det muntlige som mulig, noe som ville gjøre det lettere å skrive og forstå. Han sa også at det ville bli enklere å drive folkeopplysning når mesteparten forstod det de leste.Henrik Wergelands fremste motstander i språkstriden var Johan Sebastian Welhaven, som ønsket å beholde dansk som det offisielle språket.Vi mener at Wergeland har spilt en viktig rolle for vårt land i dag. Gjennom sine handlinger har han bidratt til utformingen av det norske språket, han har skrevet litterære verker som har betydning også i dag på grunn av sitt innhold. Mange av hans sanger synges for eksempel på 17.mai, en dag han selv syntes var veldig viktig.Det er særdeles viktig at vi i dag lærer om Henrik Wergeland, fordi hans arbeid tydelig kan komme fram i dagens samfunn. Henrik Wergeland deltok aktivt i samfunnsdebatten, han har i senere tid blitt oppfattet som en nasjonalist, men samtidig inkluderte han andre samfunnsgrupper. Noe av det han er mest kjent for er at ha ville avskaffe jødeparagrafen, slik at jøder kunne ferdes fritt i landet vårt.

Norsk innlevering

Det er nok en varm dag ute. Unger er ute og leker, folk griller og fuglene synger i solens varme stråler. Ting kan se ganske så perfekt ut på utsiden, men ting kan være en helt annen på innsiden. Mange ganger kan en familie se perfekt ut, perfekt bil og perfekt hus. Men som oftest skjuler det seg ting det blotte øyet ikke kan se fra utsiden.

Bak lukkede dører kan ting være det totalt motsatte. Akkurat som meg. Jeg har hørt det mange ganger før, ”moren din er så kul Mari, skulle ønske jeg hadde en sånn mor ”. Eller noe som: ”dere har så fint hus, det er alltid så koselig hos dere. Jeg vil bo sammen med deg.” Hadde de bare vist.

Hadde de bare visst hva jeg går gjennom hver dag. Hvor lenge skal jeg vente i dag? Kan noe ha skjedd denne gangen? Vil hun noen gang komme hjem uskadd? Det er samme tingen hver dag. ”Jeg skal ikke være lenge ute denne gangen, kommer hjem snart lille vennen min”. Hvor mange ganger skal jeg høre de ordene før jeg er sikker på at det hun sier virkelig er sant? Og det at hun sier ”snart”. Noen ganger er det snakk om 2 timer, andre ganger opp til 10 timer, til og med flere døgn. Er dette ”sant”? Jeg blir et nervevrak og sitter inne hele tiden når hun går ut. Jeg vet aldri hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg tenker jeg kanskje burde gjøre noe som får meg til å ikke tenke på henne og på hva som kan skje. Men uansett hva jeg gjør, så forbinder jeg det med henne. Jeg er bare redd hun skal ende opp sånn som pappa, borte for alltid. Hans siste ord var at jeg måtte passe godt på mamma. Har mamma og tenkt å forlate meg? Skal jeg virkelig bli alene og prøve å klare meg selv? Har ikke dette helvete tenkt å ende? Har det i det hele tatt en ende?

Mamma har nå vært borte i 3 timer. I de 3 timene har jeg bare sittet inne og sett ut av vinduet på alle de perfekte familiene og kjent den fine duften av sommer smyge seg inn i nesa. Ofte kommer den tanken hvor jeg lurer på når det skal bli ro. Jeg ser unger løper i blomsterenga som om livet skulle vært en dans på roser. Som om livet er en lek. Ingenting bekymrer dem. Tenk om jeg noen gang kan gjøre det? Bare nyte den fine dagen og ikke bekymre meg om noe som helst. Tenk så deilig. Men nå sitter jeg her i mammas genser og håper hun vil klare seg gjennom denne dagen også. Vil hun ende opp som pappa? Vil hun sette sitt siste skudd?

Jeg vet hvilket miljø hun er i, samme som pappa, samme som min familie har vært i generasjoner. Hun må alltid ha den daglige dosen sin sier hun, 1000kr bruker hun på det – daglig. ”Jeg overlever ikke uten den daglige medisinen min” påstår hun. Det er klart jeg er imot det, men jeg vet hvordan hun blir når hun ikke får ”medisinen” sin. Utslitt og humørsvigninger dagen lang. Det kan gå dager uten at hun sover, spiser gjør hun heller ikke. Hadde hun stått mellom valget av rusen eller meg, hva ville hun valgt? Kan hun være så avhengi at hun velger rusen framfor sin egen datter? Sitt eget kjøtt og blod? Den datteren hun har født og oppdratt 15 år av sitt liv. Den datteren som elsker sin mor over alt på jord. Den datteren som nå ikke vet om hun takler dette lengre.

Man kan ofte lure på hvordan en så ”perfekt” familie kan ende opp slik som min og hvordan man klarer å overleve på samme tid. Jeg har ofte spurt mamma om hvor vi får alle pengene fra og hvordan vi klarer å betale alle regningene. Det eneste svaret jeg får er ”Mari, la meg bekymre meg om det, så kan du tenke på deg selv. Du er ung, og du har hele livet ditt foran deg. Du skal ikke tenke på slike ting før du selv blir voksen og får din egen familie”. Men jeg ser hver gang posten kommer, blir mamma deppa og ganske fortvilet. Hun prøver alltid å dekke det med et smil til meg. Men innerst inne vet jeg at det mer enn som så. Jeg har så inderlig lyst å hjelpe henne. Ikke bare når det gjelder å betale regninger, men også med hennes avhengighet mot narkotika.

Mamma har ikke noe bra betalt jobb, egentlig helt vanlig lønn. Vi har et rimelig stort hus, og med et stort hus blir det mye å betale for. Pappa etterlot seg mye penger, han eide sitt eget firma som er nå lagt ned. Men etter at mamma fikk kontroll over pengene, tviler jeg på at det mye igjen, etter som at hun bruker mye av pengene på narkotikaen sin. Hun får ofte dårlig samvittighet og derfor kjøper hun meg nye ting, ofte. Som om man kan kjøpe bort samvittigheten, helt dumt spør du meg. Men hun vet vel ikke bedre.

Jeg er redd vi skal miste huset. Det huset som vi har bodd i hele livet mitt. Der jeg har alle barndomsminnene mine og det huset pappa elsket. Mamma prøver hardt med å beholde huset, fordi hun vet hvor mye pappa elsket det og hvor mye jeg elsker det.

Pappa elsket å lese bøker, og han pleide å sitte i sin stol, som han kalte den, og lese bøker så ofte han kunne. I den stolen har mamma sittet i ofte og grått. Jeg syns synd i henne. Det å miste sin sjelevenn må være hardt. Til tross for at han var ganske ung. Jeg var bare 12 år da han døde, og det gikk tungt inn på mamma. Etter det, ruset hun seg bare mer og den tiden var tung for oss begge. Og nå som mamma ikke har kommet hjem på flere timer, er jeg redd hun har endt i samme situasjon som pappa. Men hvis det noe pappa har lært meg, så er det å tenke positivt uansett hva som skjer. Det kan være litt tungt når jeg vet hva hun gjør er ganske farlig og at hun setter sitt liv foran døden. Det eneste jeg kan gjøre nå er å håpe, håpe på at hun kommer tilbake, i live.

Jeg får en merkelig følelse i meg, og jeg skvetter til da telefon ringer. Det ringer noen ganger før jeg tørr å ta den. Hjertet mitt stanser idet jeg tar av røret og jeg kjenner redselen raser gjennom kroppen, det er fra sykehuset. De forteller meg at min mor har tatt en overdose, men de har klart og fått henne stabil. Når jeg hører de ordene, kjenner jeg at jeg blir kvalm, som om jeg vil kaste opp. Jeg kommer i en slags transe og vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. De ber meg komme til sykehuset så fort som mulig, uten noe begrunnelse. Jeg ringer bestefar og forteller den tragiske nyheten og vi kjører til sykehuset så fort vi kan. Når vi er kommet fram, spør jeg en sykepleier etter min mor. ”Jeg ser etter Rita Hansen.” Sier jeg nervøst. Hun ser på meg med et blikk som avslører at ting er kritisk. Hun sier jeg burde gå og prate med legen, så skulle han vise meg mamma. Bestefar blir igjen på venterommet.

I det vi går i gangen mot rommet, kjenner jeg at jeg blir kvalm igjen og spyet presser seg opp i halsen. Legen ser dette og henter en bøtte til meg. Jeg klarte å roe meg ned og jeg var klar for å gå inn på rommet. Legen sier at hun har tatt en overdose, men er nå stabil. De vet ikke om hun kommer til å klare det, for dette skulle vist ha vært en ganske stor overdose. Tårene triller ned på kinnet mitt og alle tankene om at mamma kommer til å dø, strømmer inn i hodet.

”Du kan gå inn nå”. Sier legen lavt. Jeg går inn og ser mamma ligge i sengen med mange tråder i seg og masse maskiner tilkoblet til seg. Nå triller tårene enda mer og jeg blir redd. Redd for at dette er dagen mamma kommer til å dø. Kommer 23. august til å være den datoen som kommer til jage meg resten av livet? 2. september var dagen pappa døde. Og da er det 3 år siden. Blir jeg nå å få to datoer å tenke på, to datoer som kommer til å jage meg resten av livet?
Jeg går nærmere senga der mamma ligger, og setter meg ved siden av henne. Jeg tar tak i hånden hennes og stryker henne på kinnet. Etter å ha vært der i en halvtime, går jeg tilbake til venterommet der bestefar sitter. Han har tårer i øynene og sier han angrer på de siste ordene han sa til mamma. Sist gang de var sammen, kranglet de og han fortalte henne hvor mye han skjemtes av henne og han skulle ønsket han hadde fått en annen datter. ”Jeg angrer så mye på de ordene at det er som en kniv skjærer gjennom hjertet mitt nå. Hadde hun bare visst hvor glad jeg er i henne.” Sier bestefar gråtende. ”Hun vet det allerede bestefar, hun vet det”.

Vi sitter litt og prater og i det ser vi noen sykepleiere og legen som jeg pratet med, springe forbi oss og inn til mamma sitt rom. Vi reiser oss opp og jeg begynner å skrike. Bestefar holder rundt meg og gråter med. En sykepleier går forbi og bestefar spør hva som har skjedd. Hun sier ingenting og går videre. Etter 20 minutter kommer legen ut og ser på oss. Det eneste han gjør er å riste på hodet og sier ”beklager, vi har mistet henne”. Når han sier de ordene, kjenner jeg at jeg blir helt tom inni meg. Som jeg har mistet en stor del av meg. Bestefar tar rundt meg og tårene kommer tilbake, igjen. Det er så mye smerte i kroppen at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Noen kunne ha kuttet av meg hånden og jeg hadde ikke kjent noe som helst. Jeg klarer til slutt å gå inn på rommet der mamma ligger. I 5 minutter står jeg bare der og ser på mamma. Det ser ut som hun sover fredfullt. Jeg har så lyst å vekke henne, men jeg vet det er umulig. Til slutt legger jeg meg sammen med henne og tar hånden hennes rundt meg.
Vi ses snart mamma, vi ses snart.

Norsk tentamen 08

Jeg bråvåkner opp av sengen fra et utenkelig mareritt. Jeg kjenner hjertet mitt banker fort, og jeg er klam over hele kroppen. Det føles som om hele hodet mitt skal eksplodere av smerte og jeg kjenner jeg er veldig dehydrert. Hva gjorde jeg i går? Og hvordan i all verden kunne jeg drømme noe slikt? Hva er det som feiler meg? Har jeg virkelig gått fra å være den beste venninnen til å være den beste venninnen som gjør utenkelige ting? Jeg ser ut av vinduet. Klokken kan ikke være mer en 6 om morgenen og det er enda mørkt.

Jeg legger meg ned i sengen igjen for å prøve å sove. Jeg merker at jeg ikke har noen klær på meg. Hva er dette? Jeg sover da alltid med undertøyet på. Og nå er jeg naken? Jeg er enda varm og svett og jeg prøver å slå på lyset for å ta meg en kald dusj. I det jeg strekker meg for å slå på lyset, merker jeg at lysbryteren ikke er der den skal være. Jeg reiser meg opp fra sengen og tråkker i masse klær. ”Kan ikke huske at jeg hadde det så rotete på rommet mitt. ”tenker jeg for meg selv. Jeg går videre mot døren og slår på lyset. I det jeg snur meg rundt skjønner jeg at jeg ikke er på mitt eget rom. Jeg får små panikk og prøver å tenke på hvor jeg kan være. På veggene henger det bilder av halv nakne damer og biler. På gulvet ligger det fult av klær som ikke ligner mine egne. ”Hvor i all verden er jeg?”

Plutselig ser jeg noe som rører seg i sengen. Jeg får panikk og setter meg i en fosterstilling. ”Hva i all verden er det?” tenker jeg. I det jeg tenker, kommer det plutselig en arm frem fra dynen. Det strømmer tusen tanker gjennom hodet mitt. ”Hvem er dette sin arm?” Kan det være Vilde sin?” ”Hva om det ikke er Vilde sin arm? ” ”Hvem i all verden er det som har ligget i samme seng som meg?”. Disse tankene strømmer om og om igjen i hodet mitt.

Det tar meg et par minutter før jeg våger å løfte dynen. Jeg løfter den forsiktig opp og der ser jeg noe som ligner veldig på en mannlig kropp. ”Hva har jeg gjort?” tenker jeg og får panikk. ”Hva var det jeg egentlig gjorde i går?”. Jeg lukker øynene for å tenke på hva det var jeg gjorde i går. Ingenting kommer frem i tankene. Jeg er helt blank. Dette gjør meg bare mer stresset og jeg får enda mer panikk. Pusten min går fortere og fortere. Hjertet mitt banker så høyt at jeg kan nesten høre det selv. Nå føler jeg egentlig bare for å løpe bort. Løpe bort fra alt og alle. ”Hvem er denne mannlige kroppen?” tenker jeg og bøyer meg over for å se ansiktet. I det jeg gjør det, ser jeg hvem det er. ”Hvordan kan jeg gjøre noe slikt?” ”Hva slags person er jeg?” ”Hva slags bestevenn er jeg?”. Samvittigheten min kunne ha drept meg nå. Jeg får vondt i hele kroppen og jeg vil bare legge med ned å dø. ”Hvorfor han? Hvorfor måtte det være akkurat han?” Jeg kjenner en tåre trille ned på kinnet mitt. ”Hva skal jeg gjøre nå?” ”Hva skal jeg si til folk?” ”Hva skal jeg si til min beste venninne som forventer at jeg skal være lojal og ikke være utro med hennes kjæreste!” Mitt mareritt er nå blitt til virkelighet.

Akkurat da sier Petter til meg ”Legg deg ned og sov.” Jeg klarer ikke å si noe som helst. Det føles som hele verden har gått imot meg. Hvordan kunne jeg gjøre noe slikt mot min beste venninne? Hun som jeg er mest glad i av alle i hele verden. Hun som er min øyestein. Hun som passer på meg hele tiden. Hva skal jeg si til Vilde? Kommer jeg i det hele tatt til å si det til Vilde? Jeg føler meg fortapt. Jeg føler meg liten og ubetydelig.

Jeg kler på meg klærne så fort jeg bare kan. ”Hvor skal du?” spør Petter. ”Jeg må gå.” Sier jeg med en lav stemme. Jeg kler på meg jakken og åpner døren. I det jeg åpner den, kommer den personen jeg minst ønsker å møte nå, Vilde. Hun går opp trappen og ser meg i døråpningen. Hun ser på meg med et spørrende blikk og skjønner hva som har skjedd. Jeg ser at tårene hennes strømmer til og det er da jeg tenker ”Er livet virkelig verdt å leve når man bare sårer de man er glad i?”

Jeg vet om verdens beste ordtak:

Det er farlig og leve. Ingen har overlevd.

Hei. Jeg heter Charléne Johansen og er 17 år gammel. Går allmenn ved Bodø Videregående skole og trives med det.

Jeg er veldig heldig som har alle mine nærmeste venner på skolen. Jeg vil si at det er det som holder meg på skolen og gjør skoledagene enklere.

På fritiden min jobber jeg og er sammen med vennene mine. Jeg prøver å være så aktiv som mulig, men det er ikke alltid like lett. >=)

I sommer har jeg tenkt til å ta livet med ro og bare slappe av. Skal reise til Hellas i en uke med Oda Leite. Tror det blir en veldig morsom og avslappende tur. Senere i ferien reiser 7 av 11 i jentegjengen til Malta. Den turen en dømt til å bli bra. Selvfølgelig blir det en del krangling, men det takler vi.
Skal jobbe så mye som mulig resten av ferie.

Og det som evt skjer etter sommerferien, tar jeg når den tid nærmer seg. :)

Her er et kåseri som jeg har skrevet:


Fint å være kjendis?

Det å være kjendis må være fint. Flere tusen, for ikke å snakke om millioner av mennesker, som vet hvem du er, og samtidig vet dumme ubetydelige detaljer, som yndlingsfargen din og annet tull. Å kunne våkne opp om morgenen, se seg i speilet og si: ”Du ser da usedvanlig nydelig ut i dag, ikke rart alle vil være deg!”. For å så gå bort til sitt toetasjes, fireroms klesskap for å finne et antrekk som man egentlig ikke liker, men må gå med for å ikke komme på verst-kledd-listene sammen med Courtney Love.

Bare fordi man er kjendis så betyr ikke det at man har stil. Ta Britney Spears for eksempel. Hun er et klassisk tilfelle av ordtaket; ”Du kan ta jenta ut av Louisiana, men du kan ikke ta Louisiana ut av jenta.” Kate Moss har kledd seg 10 000 ganger bedre enn Britney i en årrekke, og det til tross for at hun har vært høy på kokain deler av tiden!

Dop er også en del av kjendisland. Men jeg syns det er utrolig rart at det er ganske akseptert av folk at sangere og rockestjerner bruker dop, enn at noen andre kjente gjør det, da er det fysj og æsj! Hvem ha noen sinne direkte kritisert Keith Richards for hans ekstreme dop bruk? Fyren husker knapt 70-årene. Men det er greit, for han er rocker. Men stakkars Kate Moss som er megakjent supermodell. Den dagen bildene av henne, hvor hun sniffer i seg litt neseforfriskninger, kom i avisene, da var det ramaskrik! En mengde motehus ga henne sparken. Hykleri, kaller jeg det!

Vi vanlige mennesker er hyklere. Vi liker ikke tjukke kjendiser, det er bare latskap og overspising, mener vi. Men oj så mye vi begynner å kjefte og klage om dårlige forbilder, når de blir anorektiske av alt stresset fra media. Da syns vi de var mye bedre tjukk. Apropos det, så syntes jeg bestandig synd på Mette-Marit rett etter at hun og kronprins Håkon ble gift. Det ble brukt flust av bilder av henne, hvor avisene hevdet at hun var gravid et halvt år før hun faktisk var det. Ikke akkurat den største oppkvikkeren på selvtilliten. Men hun kan da trøste seg med at så patetisk og harry som Ari Benh og Pia Haraldsen er hun ikke, for de to er et unikum, som man skal lete bra lenge etter for å finne maken til.

Kjendiser er ikke hyklerske, de er perfekte. De ser bestandig flott og nydelig ut. Sånn som de gjør på premierefester, eller i kjendisbryllup. Med stylet hår, perfekt lagt sminke, og klær som er helt fantastiske og koster ca. like mye som årslønnen din. Så kommer sjokkbildene av hvordan de egentlig ser ut, og overskriftene i avisen er ”Kjendiser, slik de virkelig er. Du tror det ikke før du får se det.” Du tror det ikke før du får se det?! Nei, det skal være sikkert og visst! Spesielt når glansbildet av favorittskuespillerne dine går til helvete, når du ser et bilde av dem på en strand, uten sminke, med uren hud, pupper som navlepryd, til tross for bikinitopp med stropper, og både sideflesket og cellulittene formelig tyter ut! Æsj, er den første tanken som slår meg! Men så blir jeg glad. Glad for at de ikke er perfekte, så blir man litt mer fornøyd med sin egen kropp.

Kanskje den vanlige Ola Nordmann har det litt bedre enn kjendiser egentlig. Når man tenker seg om, så er det ca. like mye negativt som positivt ved å være en offentlig person. Man slipper å måtte bry seg så altfor mye som hva folk mener. Og man kan ha en dårlig og gå i en joggedress fra 1989 uten å faktisk havne på en verst-kledd-liste sammen med Courtney Love.

Dessuten så kan det ikke sammenlignes å dra på kjendisparty og å dra til bestemor og bli kløpet i kinnet av samtlige av bestemors venninner, samtidig som man spiser inntørket fruktkaker fra i fjor, og får høre om hva som skjedde siste bingokvelden i pensjonistforeninga. Det er ubetalelig det!