Det er nok en varm dag ute. Unger er ute og leker, folk griller og fuglene synger i solens varme stråler. Ting kan se ganske så perfekt ut på utsiden, men ting kan være en helt annen på innsiden. Mange ganger kan en familie se perfekt ut, perfekt bil og perfekt hus. Men som oftest skjuler det seg ting det blotte øyet ikke kan se fra utsiden.
Bak lukkede dører kan ting være det totalt motsatte. Akkurat som meg. Jeg har hørt det mange ganger før, ”moren din er så kul Mari, skulle ønske jeg hadde en sånn mor ”. Eller noe som: ”dere har så fint hus, det er alltid så koselig hos dere. Jeg vil bo sammen med deg.” Hadde de bare vist.
Hadde de bare visst hva jeg går gjennom hver dag. Hvor lenge skal jeg vente i dag? Kan noe ha skjedd denne gangen? Vil hun noen gang komme hjem uskadd? Det er samme tingen hver dag. ”Jeg skal ikke være lenge ute denne gangen, kommer hjem snart lille vennen min”. Hvor mange ganger skal jeg høre de ordene før jeg er sikker på at det hun sier virkelig er sant? Og det at hun sier ”snart”. Noen ganger er det snakk om 2 timer, andre ganger opp til 10 timer, til og med flere døgn. Er dette ”sant”? Jeg blir et nervevrak og sitter inne hele tiden når hun går ut. Jeg vet aldri hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg tenker jeg kanskje burde gjøre noe som får meg til å ikke tenke på henne og på hva som kan skje. Men uansett hva jeg gjør, så forbinder jeg det med henne. Jeg er bare redd hun skal ende opp sånn som pappa, borte for alltid. Hans siste ord var at jeg måtte passe godt på mamma. Har mamma og tenkt å forlate meg? Skal jeg virkelig bli alene og prøve å klare meg selv? Har ikke dette helvete tenkt å ende? Har det i det hele tatt en ende?
Mamma har nå vært borte i 3 timer. I de 3 timene har jeg bare sittet inne og sett ut av vinduet på alle de perfekte familiene og kjent den fine duften av sommer smyge seg inn i nesa. Ofte kommer den tanken hvor jeg lurer på når det skal bli ro. Jeg ser unger løper i blomsterenga som om livet skulle vært en dans på roser. Som om livet er en lek. Ingenting bekymrer dem. Tenk om jeg noen gang kan gjøre det? Bare nyte den fine dagen og ikke bekymre meg om noe som helst. Tenk så deilig. Men nå sitter jeg her i mammas genser og håper hun vil klare seg gjennom denne dagen også. Vil hun ende opp som pappa? Vil hun sette sitt siste skudd?
Jeg vet hvilket miljø hun er i, samme som pappa, samme som min familie har vært i generasjoner. Hun må alltid ha den daglige dosen sin sier hun, 1000kr bruker hun på det – daglig. ”Jeg overlever ikke uten den daglige medisinen min” påstår hun. Det er klart jeg er imot det, men jeg vet hvordan hun blir når hun ikke får ”medisinen” sin. Utslitt og humørsvigninger dagen lang. Det kan gå dager uten at hun sover, spiser gjør hun heller ikke. Hadde hun stått mellom valget av rusen eller meg, hva ville hun valgt? Kan hun være så avhengi at hun velger rusen framfor sin egen datter? Sitt eget kjøtt og blod? Den datteren hun har født og oppdratt 15 år av sitt liv. Den datteren som elsker sin mor over alt på jord. Den datteren som nå ikke vet om hun takler dette lengre.
Man kan ofte lure på hvordan en så ”perfekt” familie kan ende opp slik som min og hvordan man klarer å overleve på samme tid. Jeg har ofte spurt mamma om hvor vi får alle pengene fra og hvordan vi klarer å betale alle regningene. Det eneste svaret jeg får er ”Mari, la meg bekymre meg om det, så kan du tenke på deg selv. Du er ung, og du har hele livet ditt foran deg. Du skal ikke tenke på slike ting før du selv blir voksen og får din egen familie”. Men jeg ser hver gang posten kommer, blir mamma deppa og ganske fortvilet. Hun prøver alltid å dekke det med et smil til meg. Men innerst inne vet jeg at det mer enn som så. Jeg har så inderlig lyst å hjelpe henne. Ikke bare når det gjelder å betale regninger, men også med hennes avhengighet mot narkotika.
Mamma har ikke noe bra betalt jobb, egentlig helt vanlig lønn. Vi har et rimelig stort hus, og med et stort hus blir det mye å betale for. Pappa etterlot seg mye penger, han eide sitt eget firma som er nå lagt ned. Men etter at mamma fikk kontroll over pengene, tviler jeg på at det mye igjen, etter som at hun bruker mye av pengene på narkotikaen sin. Hun får ofte dårlig samvittighet og derfor kjøper hun meg nye ting, ofte. Som om man kan kjøpe bort samvittigheten, helt dumt spør du meg. Men hun vet vel ikke bedre.
Jeg er redd vi skal miste huset. Det huset som vi har bodd i hele livet mitt. Der jeg har alle barndomsminnene mine og det huset pappa elsket. Mamma prøver hardt med å beholde huset, fordi hun vet hvor mye pappa elsket det og hvor mye jeg elsker det.
Pappa elsket å lese bøker, og han pleide å sitte i sin stol, som han kalte den, og lese bøker så ofte han kunne. I den stolen har mamma sittet i ofte og grått. Jeg syns synd i henne. Det å miste sin sjelevenn må være hardt. Til tross for at han var ganske ung. Jeg var bare 12 år da han døde, og det gikk tungt inn på mamma. Etter det, ruset hun seg bare mer og den tiden var tung for oss begge. Og nå som mamma ikke har kommet hjem på flere timer, er jeg redd hun har endt i samme situasjon som pappa. Men hvis det noe pappa har lært meg, så er det å tenke positivt uansett hva som skjer. Det kan være litt tungt når jeg vet hva hun gjør er ganske farlig og at hun setter sitt liv foran døden. Det eneste jeg kan gjøre nå er å håpe, håpe på at hun kommer tilbake, i live.
Jeg får en merkelig følelse i meg, og jeg skvetter til da telefon ringer. Det ringer noen ganger før jeg tørr å ta den. Hjertet mitt stanser idet jeg tar av røret og jeg kjenner redselen raser gjennom kroppen, det er fra sykehuset. De forteller meg at min mor har tatt en overdose, men de har klart og fått henne stabil. Når jeg hører de ordene, kjenner jeg at jeg blir kvalm, som om jeg vil kaste opp. Jeg kommer i en slags transe og vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. De ber meg komme til sykehuset så fort som mulig, uten noe begrunnelse. Jeg ringer bestefar og forteller den tragiske nyheten og vi kjører til sykehuset så fort vi kan. Når vi er kommet fram, spør jeg en sykepleier etter min mor. ”Jeg ser etter Rita Hansen.” Sier jeg nervøst. Hun ser på meg med et blikk som avslører at ting er kritisk. Hun sier jeg burde gå og prate med legen, så skulle han vise meg mamma. Bestefar blir igjen på venterommet.
I det vi går i gangen mot rommet, kjenner jeg at jeg blir kvalm igjen og spyet presser seg opp i halsen. Legen ser dette og henter en bøtte til meg. Jeg klarte å roe meg ned og jeg var klar for å gå inn på rommet. Legen sier at hun har tatt en overdose, men er nå stabil. De vet ikke om hun kommer til å klare det, for dette skulle vist ha vært en ganske stor overdose. Tårene triller ned på kinnet mitt og alle tankene om at mamma kommer til å dø, strømmer inn i hodet.
”Du kan gå inn nå”. Sier legen lavt. Jeg går inn og ser mamma ligge i sengen med mange tråder i seg og masse maskiner tilkoblet til seg. Nå triller tårene enda mer og jeg blir redd. Redd for at dette er dagen mamma kommer til å dø. Kommer 23. august til å være den datoen som kommer til jage meg resten av livet? 2. september var dagen pappa døde. Og da er det 3 år siden. Blir jeg nå å få to datoer å tenke på, to datoer som kommer til å jage meg resten av livet?
Jeg går nærmere senga der mamma ligger, og setter meg ved siden av henne. Jeg tar tak i hånden hennes og stryker henne på kinnet. Etter å ha vært der i en halvtime, går jeg tilbake til venterommet der bestefar sitter. Han har tårer i øynene og sier han angrer på de siste ordene han sa til mamma. Sist gang de var sammen, kranglet de og han fortalte henne hvor mye han skjemtes av henne og han skulle ønsket han hadde fått en annen datter. ”Jeg angrer så mye på de ordene at det er som en kniv skjærer gjennom hjertet mitt nå. Hadde hun bare visst hvor glad jeg er i henne.” Sier bestefar gråtende. ”Hun vet det allerede bestefar, hun vet det”.
Vi sitter litt og prater og i det ser vi noen sykepleiere og legen som jeg pratet med, springe forbi oss og inn til mamma sitt rom. Vi reiser oss opp og jeg begynner å skrike. Bestefar holder rundt meg og gråter med. En sykepleier går forbi og bestefar spør hva som har skjedd. Hun sier ingenting og går videre. Etter 20 minutter kommer legen ut og ser på oss. Det eneste han gjør er å riste på hodet og sier ”beklager, vi har mistet henne”. Når han sier de ordene, kjenner jeg at jeg blir helt tom inni meg. Som jeg har mistet en stor del av meg. Bestefar tar rundt meg og tårene kommer tilbake, igjen. Det er så mye smerte i kroppen at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Noen kunne ha kuttet av meg hånden og jeg hadde ikke kjent noe som helst. Jeg klarer til slutt å gå inn på rommet der mamma ligger. I 5 minutter står jeg bare der og ser på mamma. Det ser ut som hun sover fredfullt. Jeg har så lyst å vekke henne, men jeg vet det er umulig. Til slutt legger jeg meg sammen med henne og tar hånden hennes rundt meg.
Vi ses snart mamma, vi ses snart.
No comments:
Post a Comment