Når vi leser bok, havner vi i vår egen verden og vi kan drømme oss bort i flere timer om vi leser boka selv, eller lytter til noen som leser høyt. Mange populære bøker har blitt filmatisert, og da får personer som ikke er så glad i å lese bøker også være med på eventyret. Likevel er det mange som leser både boka og ser filmen, og det kan åpne for både positive og negative overraskelser, da noen stiller seg mer kritisk til filmen før de har sett den. Ei bok kan aldri bli filmatisert til punkt å prikke, men mange bøker som har blitt gjort om til film har fått stor publikumssuksess. Ta f. eks Ringenes Herre og Harry Potter. Dette er begge to verk som har tatt verden med storm både som bok og som film.
Jeg skal ta for meg bøkene Charlie og sjokoladefabrikken og Matilda av Roald Dahl, der hvor jeg skal se på adaptasjon.
Når en tekst blir tilpassa og lagd til rette for et nytt medium, blir teksten adaptert til det nye mediet. Resultatet av det kaller vi adaptasjon. Altså, overgangen fra bok til film, som jeg har valgt. Det finnes andre måter å adaptere, f. eks spill til film.
Matilda:
Er en liten begavet jente som blir født inn i en familie hvor hun ikke passer inn. Foreldrene hennes og broren hennes bryr seg lite om henne. Matilda er alene hjemme hver dag, fordi foreldrene er på jobb. Hun lærer seg raskt å lese. Før hun begynte på skolen hadde hun lest igjennom alle bladene de hadde i huset og barnebøkene på biblioteket. Da hun endelig får begynne på skolen, har hun en forferdelig rektor som heter Miss Trunchbull. Miss Trunchbull hater barn og respekterer dem ikke. Frøken Honey er læreren til Matilda, og er kjempesnill med alle elevene. Til slutt tar Matilda hevn på miss Trunchbull, og det hele ender med at foreldrene til Matilda må flykte fra politiet. Matilda blir adoptert av frøken Honey, og de flytter sammen i frøken Honeys hus, hvor de lever lykkelig i alle sine dager.
Både filmen og boka spiller mye på at den gode siden alltid vinner. Kort sakt; er man snill går det bra, mens de som er slem ikke får en like lykkelig slutt.
Roald Dahl skriver i begynnelsen av boken om foreldre som elsker sine barn uansett hvor ufyselige de er, og det er jo slik man skal tenke og opptre etter. Så introduserer Dahl oss til ekteparet Wormwood, og de tenker og opptrer helt motsatt, selv om de har to barn selv, sønnen Michael og datteren Matilda. Regissøren Danny DeVito i filmen Matilda har vært veldig flink i å få fram hvor ufyselige, sinte og ufølsomme foreldrene til Matilda er ovenfor unger og spesielt deres egne unger. F. eks når Matilda er nyfødt og faren skal hente henne på sykehuset, så holder han kurven med henne i, opp ned. Det er et tydelig tegn på at faren har lite interesse for Matilda.
I boken for å illustrere det, blir det skrevet ”ekteparet Wormwood så med stor glede fram til den dagen de kunne plukke opp den lille datteren sin og knipse henne vekk, fortrinnsvis så langt vekk at hun havnet i neste fylke eller kanskje enda lengre bort.” Tidlig blir vi informert at disse foreldrene ikke burde ha vært det.
Regissøren har vært flink å følge opp boken på mange ting. Som sagt, så kan ikke en film følge en bok helt nøyaktig. De har endret litt på forskjellige hendelser for å gjøre filmer mer komplett. F. eks i boken så er det et kapittel som heter ”hatten og superlimet”, og I boken går Matilda og henter hatten, smører superlimet på innsiden av hatten og henger hatten tilbake på stokken der hun hentet den. Og når faren da tar den på seg, blir den limt fast på hodet. Videre er handlingen på jobb. Mens vi filmen har de valgt at dette skjer på bruktbilforretningen der hvor faren jobber. Poenget er at matilda er lei av at faren jukset for og tjen penger.
Matilda har superkrefter og i boken blir de beskrevet slik; ”Elektrisitet begynte å strømme gjennom henne inne i hode ganske snart, og så samlet den seg bak øynene, helt til øynene ble varme og millioner tynne, usynlige hender begynte å bevege seg akkurat som små gnister mot sigaren”. I filmen har vi en scene hvor Matilda prøver å velte et vannglass på rektor Trunchbull. . Like før det velter ser vi Matildas konsentrerte øyne i et ultranært bilde, noe som fremhever ekstra godt at det er gjennom øynene hun sender signaler mot glasset.
Når det gjelder personene i boken til film, har de klart å framstille alle på den måten man oppfatter dem i boken. De har brukt fugleperspektiv for å få ho matilda til og virk mindreverdig og froskeperspektiv for å få Miss Trunchbull til å virke større og i maktposisjon.
Trunchbull blir fremstilt slik i boken:
”Frøken Trunchbull, overlæreren, derimot, var helt annerledes. Hun var en terrorist av virkelig format, et grufullt, hensynsløst monster som skremte vettet av både elevene og lærerne.
I filmen har de brukt virkemidler som froskeperspektiv for å gjøre Trunchbull større, noe som gjør at de som ser på føler seg mindre. Slik hun blir beskrevet i boken, er helt lik i filmen. Samme klær, dialog, høylytt og hensynsløs.
Filmen ender som i boken. Faren får som fortjent og blir endelig tatt for bruktbilforretningen sin, slik at de må rømme og Matilda blir adoptert av frøken Honey.
Regissør Danny DeVito har klart det ganske bra og han har så klart endret på en del ting, men som var nødvendig for å skape en morsom og spennende barnefilm.
Charlie og sjokoladefabrikken
Boken handler om en liten gutt som lever i fattige kår, og sammen med fire andre barn fra forskjellige bakgrunner, følger de Willy Wonka gjennom sjokoladefabrikken hans. En etter en forsvinner barna til vi til slutt står igjen med det minst råttne barnet, vårt helt Charlie Bucket. Både boka og filmen spiller mye på oppdragelse og viser barna at man ikke vinner noe ved å være grådig, selvopptatt, eller bortskjemt.
I Charlie og sjokoladefabrikken er begynnelsen i boka og i filmen vidt forskjellige, da boken heller mer mot barn, mens filmen er ment for personer i alle aldere. Både i filmen og i boka blir fortellingen fortalt av en forteller. Når man ser film følger man med både øyne og ører, mens man må danne sine egne bilder inni hode når man leser bok. Selv om filmen også har forteller, er det ikke nødvendig å fortelle at Charlie går bortover en vei, da det er noe man får med seg visuelt.
I boka får vi hele hendelsen av det første møte med Willy Wonka beskrevet i detalj: ”Og så dyktig han så ut til å være! Så kvikk og spill levende! Hele tiden gjorde han noen små, lynfort bevegelser med hode, la det snart til den ene siden, snart til den andre siden mens han betraktet alle med de klare, tindrende øynene.”. Filmens møte spiller mer på underholdning da et dukketeater med sang introduserer Willy Wonka. Som tidligere nevnt bruker film helt andre virkemidler enn ei bok, og det er større krav for å klare å holde seernes oppmerksomhet gjennom hele filmen, enn det er i ei bok.
Willy Wonka er en av de viktigste karakterene i både boka og filmen. Likevell har regisøren
av filmen, Tim Burton,valgt å fremstille Willy Wonka på en helt annen måte en orginalen av
Roald Dahl. Bokas verson er en ivrig liten mann som hopper av glede for å vise barna
rundt i fabrikken sin. I filmen er Wonka fremstilt som mer sarkastisk og ikke veldig
menneskevant. Han kan nok virke litt fjern i boka også, men det er blitt framstilt på en
synligere måte i filmen. Virkemidler som tilbakeblikk fra barndommen, måten han snakker på og at han må bruke huskelapper for å vite hva han skal si, kan få oss til å se på han som sær og ikke helt normal. For å få frem en karakters personlighet i ei bok må det mye mer beskrivelse til, og man bruker kanskje flere sider på å beskrive utseende og personens
væremåte. I film blir ikke utseende av en person eller et landskap beskrevet i detaljer, da man
fanger dette opp med øynene i løpet av få sekunder.
Sangene: De fleste forstår nok at sangene blir mer underholdene i filmen enn i boka, der det kun står nedskrevet en tekst og ingen melodi. Sangene i filmen, som er fremført av umpa-lumpafolket, blir mer helhetlig.
Bortsett fra Willy Wonka, har regissøren klart å framstille personen i boken ganske bra over til film. Som boken, er det mye overdrivelse og de holder ingenting tilbake i filmen heller. Et godt eks. er Augustus Gloop og beskrive slik i boken:
”Bildet viste en ni år gammel gutt som var så kolossalt fet at han så ut som om han var blitt pumpet opp med en kraftig pumpe. Store, slappe fettvalkeer bulet ut overalt på kroppen hans, og ansiktet var som en diger deigklump med to små, grådige, ripsrøde øyne som stirret mysende ut over verden.”
Og det er nøyaktig det man får se på filmen. Intet annet enn en feit gutt som spiser alt for mye feit mat og er grådig.
Slutten er litt annerledes i filmen enn i boken. I boken får vi aldri se hva som skjer, men vi får vite at de skal flytte og kommer til å få et bedre liv med mye mat. I filmen ser vi at det råtne huset de bor i er nå inne i sjokoladefabrikken og de spiser nydelig og god mat.
Kort oppsummert er denne filmen veldig bra når det gjelder adaptasjon. Her er det også små ting som ikke er helt det samme i boken, som. F eks willy wonka og noen små episoder, men selv mener jeg at det ikke har noe betydning for filmen.
